Mannen som elsket teip.
Bilde: 2.35:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Vi følger tre menn som sliter psykisk. Den ene har havnet i et økonomisk uføre. Den andre har mistet huset og sine barn. Den tredje er rusavhengig og paranoid, og hans store hobby og lidenskap er å teipe, banke og voldta sin kone. Og nå ligger kvinnene tynt an når mennene tipper over til den virkelige mørke siden av livet, og ikke alt kan fikses med teip!
90 Minutter er ikke en film som er lett å selge da den ikke er publikumsvennlig. Det er en velspilt film med tre solide rolletolkninger, da snakker jeg om de tre slemme mennene. Filmmusikken og atmosfæren tok meg tilbake til Sør-Korea, det er spesielt filmmusikken og dysterheten som gjorde at jeg fikk følelsen av å se en sørkoreansk film.
Dette er ikke en film som jeg tror folk vil se igjen. Det føler jeg ikke behov for, for jeg fikk litt problemer med at mennene blir fremstilt som onde hulemenn. Klart det finnes noen av disse typene, men å putte tre av dem i samme film blir rett og slett for mye av det onde.
Jeg fikk problemer med Bjørn Floberg og hans historie. Vi får ikke mye bakgrunnsinformasjon, og hans kjæreste har ikke personlighet, hun liker bare å prate og prate og prate. Var det derfor han ikke orket mer, at hun aldri holdt kjeft? Det sier jeg med et glimt i øyet, jeg er ikke helt blåst heller da.
90 Minutter er en ubehagelig og realistisk film om menn i ubalanse. Men jeg tror ikke at kvinnene er helt uskyldige, spesielt kona som sitter igjen med huset og ungene etter å ha vært utro. Det er noen ganger to sider av en sak, men det tar aldri 90 Minutter opp. Her er det de onde mennene og deres dårlige psyke som er ondskapen til alt her i verden.
Gjensynsverdien er ikke stor, og det finnes bedre filmer om galskap og ondskap. Det er selvsagt en ubehagelig film med nerve, men som sagt, det blir for mye av det onde når den forsøker å være så virkelighetsnær.
Bilde: 8/10 Lyd: 8/10 Ekstramateriell: 4/10
Bildekvaliteten er naturlig. Utendørsscenene er skarpe, innendørs er noen av scenene mykere, spesielt når kameraet har zoomet ut.
Filmmusikken fyller rommet, og mot slutten trykker filmmusikken hardere til og da legger man merke til bredden og hvor luftig lydsporet er. Dialogen er for det meste klar og tydelig, men i enkelte scener høres det ut som om mikrofonen er for nærme skuespillerne slik at dialogen blir litt uklar og tynn.
Ekstramaterialet består av to intervjuer med regissøren og mannen med teipen, Aksel Hennie.
Ekstramateriell:
Trailer
Intervju med regissør og Aksel Hennie.