It’s not of this world. It’s Sadako’s fury. And she’s put a curse on us.
Det er kun en film som har skremt meg i voksen alder. Navnet på den filmen er Ringu. Dette er Hideo Nakatas mesterverk. Han har aldri klart å overgå Ringu, men det skal mye til. Ringu er en lavbudsjettfilm som spiller på atmosfæren. Det skjer ikke så mye i Ringu. Mye etterforskning preger filmen, men samtidig bygger dette opp atmosfæren. Det er noe uhyggelig med denne filmen. Enten så føler du det, eller så føler du det ikke, og du ender opp med å hate filmen som mange gjør.
Vi ser ikke mye til Sadako. Når hun først viser seg er vi vitne til en av tidenes beste scener, en scene som nesten gjorde at jeg falt bakover i stolen første gang jeg så Ringu. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. En helt genial scene!
Nyinnspillingen som kalles The Ring er en av de beste nyinnspillingene fra Hollywood, men den er aldri i nærheten av originalen. Samara er en liten søt jente. Sadako er jævla skummel, men samtidig litt sexy med sitt store øye. Kanskje bare jeg som er litt smårar.
Ringu er for meg en av tidenes beste grøssere. Det er en film som kryper under huden din, og da er jeg i himmelen. En slik opplevelse forekommer ikke ofte.
