Life is pain. Didn’t you know that?
Regissør er Ji-woon Kim, og jeg har skamrost denne karen nok nå. En av verdens beste regissører, og det går for langt når folk sammenlikner denne dyktige regissøren med Quentin Tarantino. Ji-woon Kim er i en helt annen liga enn Quentin Tarantino, så er vi ferdig med den saken og kan gå videre.
A Bittersweet Life er en beksvart film som ikke byr på mye hjertevarme. Ji-woon Kim kan dette med kameraføring, musikk og det visuelle. A Bittersweet Life oser kvalitet og det er nesten slik at jeg får en tåre i øyekroken. For så nydelig er denne filmen. Skuespillerne er troverdige og leverer i alle rekker, det er bare så synd at vi ikke blir bedre kjent med disse rollefigurene.
Største svakheten til A Bittersweet Life er historien og karakterdybde. Historien er latterlig enkel, og jeg må si jeg savnet karakterdybde. Alle er råtne i filmen, det er det eneste vi vet. Hvem er Sun-woo, og hva har han opplevd tidligere i livet som gjør at han er så hatefull? Han er på måte helten i filmen, men han er like råtten som de andre. Sjefen er helt latterlig, for mannen er skikkelig hårsår og vet ikke hva ordet respekt betyr. Han tror at han kan herse rundt med folk for den minste ting, men han får svi når han kødder med feil person.
A Bittersweet Life starter friskt med en liten slåsskamp der Sun-woo teller til tre før helvete braker løs. Kompanjongen teller ned med fingrene, og denne scenen er skikkelig kul. Jeg var redd for at filmen ikke ville følge helt opp, men dette er en film som følger opp og blir bare bedre og bedre. Det er sterke og synlige rollefigurer i filmen, men igjen så mangler rollefigurene personlighet. De er bare onde, enkelt og greit. Det nærmeste vi kommer til personligheter er de to skrullete våpenselgerne som er to artige tosker. Men det er andre sentrale rollefigurer som burde ha fått litt mer personlighet og dybde.
Actionscenene er like stilfulle som resten av filmen. Vi blir servert tøffe brutale slåsskamper og skuddvekslinger som det er skikkelig trykk i. A Bittersweet Life dabber litt av når vår venn Sun-woo treffer dama til sjefen, men etter det møtet er over begynner virkelig moroa. Da er det aldri noe dødtid, og det er bare å lene seg tilbake i godstolen å nyte det som blir vist.
Filmer fra Sør-Korea kan dette med hevn. Hvis du likte trilogien til Chan-wook Park, vil du garantert like denne forenklede utgaven som driter i historie og karakterdybde og prioriterer action og atter action. Ji-woon Kim er like god hvis ikke litt bedre enn Chan-wook Park. Ji-woon Kim kan dette med svart humor, det har han tidligere vist i The Quiet Family. Han kan også lage god komedie, det viste han i The Foul King. Før A Bittersweet Life kom han med en av tidenes beste psykologiske grøssere ved navn A Tale of Two Sisters. Han er en skikkelig allrounder, og jeg vil påstå at han er dyktigere enn Chan-wook Park. Det er på tide at Ji-woon Kim blir satt mer pris på, for han er en fantastisk regissør som ikke mange følger etter. Han er etter min mening den beste regissøren i Sør-Korea for tiden.
Jeg syns også denne filmen er bra. Men jeg savner flere slåsse scener på slutten. Så syns det skulle har hvor mer skyting i begynnelsen av filmen. Ja, ja man kan ikke få alt.