Forandringer.
A Brand New Life handler om en ung jente som blir plassert på et barnehjem. Hun skjønner lite når faren sier farvel, hun blir forvirret og sint, hun skal tilbake til sin far, men det er ikke like lett som hun selv tror.
Det er mange barn som adopteres bort til mennesker i vesten, spesielt fra fattige land, men også rike land som Sør-Korea. Grunnen til at foreldre velger å forlate sine barn er av forskjellige grunner. Det finnes ikke bare onde mennesker som vil ungen sin alt vondt her i verden, heldigvis finnes det også foreldre som vil gjøre det det beste for ungen, og som skjønner at det er større sjanse for at ungen vil få det bedre hos noen andre når ressursene er få. Men dette er ikke temaet i denne filmen, faren ser vi kun i noen få minutter, han sier så å si ingenting. Dette handler først og fremst om Jinhee og hennes kamp mot en ny hverdag som plutselig har forandret hele hennes liv. Tryggheten er borte, usikkerheten råder og reddselen begynner å få overtaket. Da trenger man gode støttespillere, og heldigvis for Jinhee får hun god hjelp fra de andre ungene på barnehjemmet.
Dette er en sår film med gode barneskuespillere, spesielt Sae Ron Kim som spiller Jinhee imponerer stort. Hun storspiller som den unge jenta som har fått sjokk. Hun får frem denne frustrasjonen på en troverdig måte når hun er trassig eller lei seg. Heldigvis finner man ikke bøller på dette barnehjemmet, ungene passer på hverandre og gjør det beste de kan ut av situasjonen. Man føler virkelig for disse ungene, man blir glad og trist på deres vegne når ting går bra eller dårlig for dem.
En trist film der ikke alle fosterforeldre er engler. Det er jo ikke normalt å ikke bære kofferten til en handikappet jente. For noen unger ordner det seg, men nesten alle unger vil alltid stille spørsmålet hvorfor ble jeg etterlatt? For andre kan livet bli en helvete på jord hvis fosterforeldrene ikke er ved sine fulle fem, det leser man nok om i avisene, dessverre.
Hei!
Morsomt å se at det finnes norske anmeldelser av koreanske filmer!
Ser at du refererer til Sør-Korea som et rikt land, men på 70-tallet, som denne filmen skal representere, var nok ikke Sør-Korea det rike landet vi kjenner i dag. Det var en relativt fattig tid med et militært regime, ikke altfor ulikt andre militære regimer vi kjenner til.
I følge det du selv skriver, kunne man ha forventet en toppkarakter, og derfor er det noe overraskende at du gir denne filmen “bare” 7 av 10 i karakter uten å tilstrekkelig argumentere for denne avgjørelsen. Jeg skulle gjerne sett at du hadde inkludert dette. Selv synes jeg at denne filmen er svært bra.
Kan legge til at det er Kim Sae-rons debut som skuespiller, og i følge en koreansk venn av meg, skal hun ikke ha gått igjennom noen form for opplæring i forkant av opptakene. Etter å ha sett hennes prestasjoner, både i denne filmen og i “The Man From Nowhere,” kan jeg ikke si noe annet enn at det i så fall er svært imponerende!
Hei, og takk for tilbakemeldingen.
Glemte at denne filmen fant sted på 70-tallet, vet hvordan det var på den tiden. Det jeg mente var nåtiden med rikdom, men fremdeles mye fattigdom, og at det fremdeles er mange unger som sendes ut av landet.
Når det gjelder karakter, så er denne filmen vanskelig å ikke like. Den har ikke synlige svakheter som jeg kunne finne, men når jeg setter karakterer så går det på i dette tilfellet hvordan jeg emosjonelt følte meg når rulleteksten kom, og hvor stor gjensynsverdi filmen har. Jeg har en innebygd karakterskala som nå går så automatisk at jeg tenker ikke så mye over det lenger. Håper dette oppklarte noe!
Ser du mange sørkoreanske filmer?
Takk for oppklaringen angående karaktersettingen! Det gjorde det definitivt klarere hva som er baktanken med karakteren. Hadde vært fint med en setning om dette i selve anmeldelsen, riktignok. Jeg tror det hadde gjort anmeldelsene dine enda litt bedre.
Jeg ser nok en del koreanske filmer, men nå er jeg halvt sørkoreansk også. Jeg har aldri vært i Korea, så film, musikk og tv-serier gir meg i alle fall et innblikk i deres kultur og samfunn. Dessverre tror jeg det blir til at jeg ser mindre og mindre filmer, da det blir ganske mye å gjøre på skolen nå fremover.
Ja, jeg tar selvfølgelig selvkritikk for manglende utdypning. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg aldri brukte karakterer. Jeg har nok blitt litt ensporet, og tror at de som leser bloggen kjenner min smak. Så det er fint med litt tilbakemelding på hva jeg gjør galt. 🙂
Bloggen er veldig personlig. Hvis jeg skriver for andre, så blir det litt mer forklaring på hva filmen handler om kanskje litt mer utdypende. Når jeg skriver her, så prøver jeg å gå rett på sak, hva filmen ga meg og hvordan jeg tolket filmen. Filmer som A Brand New Life er vanskelig å skrive om. Jeg føler glede når ting går bra, men jeg har ikke vært i samme situasjon, jeg vet ikke helt hvordan dise barna føler seg. Vanlige underholdningsfilmer er kjempelette å skrive om, jordnære filmer blir mer reflektering over livets problemer. Da teller det mye hva man selv har sett og opplevd i livet. Jeg kan ikke skrive at historien er kjedelig i A Brand New Life, at jeg ønsket mer ondskap osv. Det blir galt, da ser man mer på omstendighetene rundt barna.
Ja, det er utrolig hva man kan lære av filmer, få et inntrykk av et folkeslag. På meg så virker sørkoreanerne veldig, veldig sinte. Kanskje ikke så rart med all den ustabiliteten de har opplevd på så få år. Skolen virker ikke som en hyggelig plass, spesielt 70-tallet virket det som et helvete. Elsker Once Upon a Time in High School og Friend. Tøffe tider!
Ser du filmer fra f.eks. Japan og Kina? Eller holder du deg til sørkoreansk film?
Så lenge jeg er til noe hjelp, er jeg glad!
Jeg har ikke noen erfaring med å skrive anmeldelser utover det man lærer på skolen, selv om jeg kunne tenke meg å skrive noen selv, men jeg kan absolutt tenke meg hvor vanskelig det kan være å omtale en heller kompleks eller realistisk film i forhold til de vanlige underholdningsfilmene. Det kan lønne seg å ha viss erfaring med temaet om man skal analysere en slik film (eller andre media for den saks skyld), men jeg tror at med slike filmer så prøver regissørene å vekke sympati og forståelse, eller fortelle hvordan de selv opplevde en spesifikk hendelse eller periode, som jeg tror kan være baktanken til Ounie Lecomte da hun skrev og regisserte denne filmen. En må ikke nødvendigvis ha opplevd noe lignende for å forstå en persons handlinger og følelser, i alle fall ikke ved alle omstendigheter. Det er dette jeg tenker burde være i alle fall noe av fokuset i anmeldelser av slike filmer – hvorvidt regissøren klarer å oppnå det gjennom filmens manuskript, fargebruk, handlinger, etc.. Men, som jeg skrev, jeg har ingen erfaring med å skrive anmeldelser, og du skriver dine i en stil som kanskje ikke tillater dette uten endringer. Det er kanskje mer passende i lengre anmeldelser.
Det kan nok stemme at sørkoreanere blir portrettert som sinte i en del filmer. Det er heldigvis andre filmer igjen som viser en annen side av koreanerne, slik som den godsinnede protagonisten i “The Cat” (aka “Cats: Two Eyes That See Death”) eller den livsglade vennegjengen i “Sunny”. Slik jeg tenker, er bruken av sinne og vold noe som appellerer til det koreanske folket, i alle fall i utvalgte sjangrer, og har dermed blitt en formel for de sjangrene, på samme måte som at kjærlighet har blitt en trygg tematikk i k-pop.
Det har nok blitt flest sørkoreanske filmer, men jeg er garantert åpen for filmer fra andre land. Om du har noen du kan anbefale, er jeg veldig interessert!
Kloke ord, kloke ord. Du burde begynne å skrive filmanmeldelser! 🙂
Forresten, har du sett Breathless (2009)? Sørkoreansk selvsagt.
Da vil jeg absolutt anbefale japanske I Wish (2011). Drive og den var de to eneste filmene jeg ga full pott i 2011. Fantastisk jordnær film, japansk på sitt beste. Fra samme regissør finner du også Nobody Knows (2004), som er basert på en sann historie.
Så har vi Confessions (2010), nok en japansk film, bare veldig mørk.
Vil ikke lage en lang liste, så hvis du ikke har sett noen av de ovennevnte filmene, så burde du sjekke de ut. Alle tre er gode, og tre vidt forskjellige filmer som vekker følelser, både gode og vonde. Japansk film er i særklasse etter min mening når det gjelder drama og jordnære filmer. Jeg har skrevet om alle filmene på bloggen.
Av de filmene har jeg bare sett Confessions. Confessions er muligens veldig mørk, men er likevel en fantastisk film. En av mine favoritter. Jeg vil garantert sjekke ut de andre filmene. Takk for forslagene!
Dessverre, som jeg tidligere skrev, er det mye å gjøre på skolen for tiden, noe som begrenser muligheten min til å skrive anmeldelser, se filmer og lignende. Om jeg bestemmer meg for å skrive anmeldelser, blir det ikke før enten sommeren i år eller neste år en gang.
Bare hyggelig.
Ja, utdannelsen er det viktigste. Du utdyper deg bra, så du hadde nok taklet filmanmeldelser fint. 🙂
Lurer på om du vet hvor en kan få kjøpt denne filmen? Jeg rakk ikke å få sett den før den var tatt av igjen, og det er jeg lei meg for. Virker vanskelig å få fatt i den.
mvh
Lisbeth Andresen
Hei
Da må du kjøpe den koreanske utgaven eller den taiwanske utgaven som begge har engelsk undertekst, men du må ha sonefri DVD-spiller, for filmene er på sone 3. Jeg ville ha valgt den koreanske utgaven. Du finner filmene her, en trygg butikk som veldig mange bruker:
http://www.yesasia.com/global/search-movies-videos/a-brand-new-life/0-0-0-bpt.48_bt.48_q.a+brand+new+life_ss.103-en/list.html