Being tough won’t make you smart.
Amores perros har tre historier. Den første er den beste og mest interessante selv om dette er delen med hundekamper. Den andre historien er bånn kjedelig med en kvinne som flytter inn i en ny leilighet. Hennes kjæreste har kjøpt denne leiligheten etter at han forlot kona til fordel for modellkjæresten. Problemet er at gulvet i leiligheten ikke er helt tett, og hunden til kjæresten tar seg en tur under gulvet, og det er det siste de ser til hunden. De hører den klynke, men hunden er så dum at den ikke finner åpningen igjen. Kanskje den er redd for rottene, uansett er hunden og dette kjæresteparet noen idioter. Beviset er når ting ordner seg. Til slutt har vi leiemorderen som er litt for glad i hunder. Ting går galt når han tar til seg en skadet rottweiler, hunden vi ble kjent med i den første historien. Gamle hundeelskeren burde vite bedre enn som så.
Alejandro González Iñárritu har funnet sin stil med historier og mennesker som krysser hverandre underveis. Amores perros går for å være den beste filmen til Alejandro González Iñárritu, men jeg ble ikke helt imponert. Amores perros er en skitten og brutal film med mange skadede og døde hunder. Som hundeelsker ble dette for brutalt. De som arrangerer hundekamper og utsetter hunder for denne barbariske sporten burde bli torturert og drept. Samme gjelder tyrefekting. Ingenting er som å nyte en god middag mens man ser en tyrefekter blir spiddet. Barbariske jævler!
Ting kan skje i livet. Man vet ikke hva som kan skje i livet, og det er temaet i filmene til Alejandro González Iñárritu. Hadde nå bare rollefigurene i Amores perros vært mer sympatiske, for jeg klarer ikke å få kontakt med noen av rollefigurene. Filmene til Alejandro González Iñárritu er nok ikke helt i min gate, det blir for svart-hvitt.
