Mitt navn er Arn. Mer har jeg ikke å si!
Arn – Tempelriddaren er Skandinavias dyreste filmproduksjon noensinne. Underveis lurte jeg på hvordan man i det hele tatt klarte å bruke rundt 210 millioner kroner på denne filmen. Det er ikke noe som tilsier at dette er en film som kostet hele 210 millioner kroner å lage. Det er kun en mindre kampscene mot slutten av filmen som er trist å se på. Det er noe som heter kampkoreografi. En kan se bedre kampscener i et barneteater.
Arn – Tempelriddaren har nok av problemer, men jeg synes filmen hadde mye godt i seg. Historien var interessant, selv om det gikk for raskt unna når Arn Magnusson treffer drømmedama. Filmen går sakte unna, men hvem pokker er denne Arn Magnusson? Inntrykket var at han var en robot uten egne meninger. Han sier nesten ingenting i filmen. Han spiller på ansiktsuttrykk, noe som blir for dumt i lengden. Arn er glad, Arn er trist, Arn er kåt og Arn er forvirret. Kjærlighetsforholdet mellom Arn og Cecilia kjøper jeg heller ikke. Greit at det er noe som heter kjærlighet ved første blikk, men skal ikke Arn ha litt mer personlighet? Bryr Cecilia kun seg om utseendet og ryktet til store sterke Arn?
Filmen er pen å se på og skuespillerne gjør en grei jobb. Mange scener føltes unødvendig lange, og det ble til tider litt langtekkelig. Det er historien om Arn og hans kjære som driver denne filmen fremover. Selv om filmen har flust av svakheter og lite hendelser med tanke på action, er det noe med denne filmen som gjør at jeg ikke klarer å slakte den. Det er ikke en film i toppklasse, men den holder hodet over vannet.
