I had the craziest dream last night about a girl who has turned into a swan, but her prince falls for the wrong girl and she kills herself.
Darren Aronofsky er en av mine favorittregissører, jeg har ikke mange av dem, så han er i en eksklusiv klubb. Da forventer jeg også mye, for Black Swan var selvsagt en av filmene jeg så mest frem til i år. Men jeg ble litt skuffet. Jeg synes ikke historien var så god som forventet, dette har vi da sett før i andre filmer også. Det kanskje andre filmer mangler er energien som Darren Aronofsky bringer til bordet. Sammen med komponist Clint Mansell får han frem en rå og herlig energi, slutten er også perfekt. Men før det skjer det svært lite, jeg har aldri hatt sansen for erotiske thrillere, de finner jeg kjedelige, og det tar lang tid før det skjer noe av interesse i Black Swan. Å se en rollefigur som selvdestruerer er ikke noe nytt, jeg forventet noe annet av Black Swan.
Natalie Portman er stor i denne filmen. Alle vet at hun er en god skuespiller, og de som sier noe annet etter Black Swan kan gå å henge seg. Her er hun skjør og nevrotisk, hun ødelegger seg selv med sin galskap. Hun vil være perfekt, da vet de vise at hun lever på feil planet, her finnes det ingen perfekte mennesker. Jeg vil ikke si at dette er hennes beste rolletolkning, rollen er for endimensjonal for det, men en strålende rolletolkning leverer hun.
Dette var en liten nedtur etter The Wrestler. Når jeg er først inne på den filmen finner man også likheter med at Black Swan føles ut som en dokumentar til tider der kameraet er følger Natalie Portman bakfra. Man kan godt si at Black Swan er lillesøsteren til The Wrestler. En mann som har nådd toppen og som er nede i avgrunnen. En kvinne nærmer seg toppen, men som ødelegger seg selv med sin skjøre psyke. Det er mange likheter å spore i disse to filmene, men The Wrestler er en bedre film.
Ikke like emosjonell som The Fountain, ikke like brutal som Requiem for a Dream. Black Swan er vel til nå den mest tilgjengelige filmen Darren Aronofsky har laget. Han vinner nok mange hjerter med sitt frieri til et større publikum med Black Swan enn han gjorde med The Fountain.
