En mann mister jobben sin, og han reiser til Tokyo for en dag. Der opplever han merkelige ting.
Blessing Bell er regissert av Sabu, han er en av mine favorittregissører fra Japan når alt stemmer.
Med Blessing Bell har han laget en grei film, men ikke noe mer enn det. Protagonisten i filmen sier ikke et eneste ord før han vender hjem til sin familie. Før han returnerer hjem går han gjennom Tokyo uten å si et eneste ord.
Blessing Bell føles delvis ut som en slags kunstfilm der man på en måte skal tolke symbolikken i hendelsene man ser, og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor protagonisten ikke ville ha gevinstpengene. Han kunne i hvert fall ha sikret sin familie med tanke på at han mistet jobben sin.
Hadde Blessing Bell hatt høyere tempo, så hadde nok den mørke humoren fungert mye bedre. Men det er dessverre ikke så interessant å se på en mann som går og går og kameraet hviler hele tiden på protagonisten og hans gåing i flere minutter. Det dreper rett og slett rytmen.
