Vi følger Carrie White som er et mobbeoffer på skolen. Men så får hun menstruasjon for første gang, og samtidig får hun uante krefter når hun plutselig kan kontrollere gjenstander med kun tankekraft. Det nærmer seg skoleball, og hun blir invitert av en kjekk, ung mann med dårlig hår. Men noen slemme elever har en ond plan som vil få store konsekvenser.
Dette er en klassiker jeg aldri har sett før nå. Jeg har sett mange Stephen King-filmadapsjoner, men Carrie har alltid havnet i bakleksa.
Carrie er interessant på sin måte, men etter kun en halv time falt jeg litt av lasset med tanke på det latterlige skolemiljøet. Elevene er så si helt rabiate, dette her føltes mer ut som pasienter på et mentalsykehus.
Samtidig følte ikke noe særlig sympati for ekle, lille Carrie White. Det er helt latterlig å se på når hun blør for første gang og klikker i vinkel der hun forsøker å kline sitt menstruasjonsblod på de andre jentene i klassen hennes. Jeg skjønner godt hvorfor de hater henne, det er noe som heter hygiene da!
Scenene med moren ble slitsomme i lengden. De fleste karakterene er dårlig skrevet, jeg vet ikke om de var bedre skrevet i boka filmen er basert på.
Det er først og fremst skoleballet folk vil huske. Jeg visste hva som ville skje, og på det punktet skuffet ikke Carrie. Det er visuelt strålende å se på, regissør Brian De Palma bruker de riktige virkemidlene til få dette til å bli en klassisk scene.
Men har Carrie tålt tidens tann? Nei, det synes jeg ikke. Jeg følte jeg så en lettere sinnsforvirret film som ikke visste om den skulle være en komedie eller en grøsserfilm. Det blir en blanding av begge deler, for Carrie er en liten merkelig film med en merkelig atmosfære som satte meg ut flere ganger. Det ble også latterlig når man valgte å bruke lydeffekten fra den første Psycho-filmen når Carrie bruker tankekraften for å flytte gjenstander.
