Flukten fra Nord-Korea.
Crossing er ikke en behagelig film å se på der den fokuserer på sult og undertrykkelse. Vi vet at befolkningen i Nord-Korea sulter. At ingen griper inn og får styrtet det regimet er for meg uforståelig. Men nå har ikke Nord-Korea olje eller andre verdier, og Sør-Korea ville fått økonomiske problemer hvis de to landene skulle bli ett igjen. Men at noe burde gjøres er helt klart. Vi lever i en gal verden.
Vi følger en familie som bor på landet. Det er lite mat, og kona som er gravid er alvorlig syk. Mannen i familien rømmer over til Kina for å få tak i medisiner, men ikke alt går som planlagt. Han får beskjed om at kona er død, og sønnen er ingensteds å finne. Han gjør alt for å få sønnen over til Sør-Korea, men først må han finnes.
Et stort problem med Crossing er at filmen tvinger på deg følelser. Nå er det veldig trist, får man trykt i trynet mens sørgmodig musikk spilles i bakgrunnen. Det takler jeg ikke, det hjelper heller ikke at skuespillerne ikke er av beste sort. Far og sønn kan jo for pokker ikke gråte på en troverdig måte. Det hele blir flaut når de gauler for harde livet med sørgmodig musikk. Heldigvis er Crossing spennende til siste sekund, og selv om det er trist, får man i det minste en slutt man ikke helt forventer. Det er alltid positivt, for det skjer ikke ofte i filmer nå om dagen.
Crossing hadde vært enda bedre hadde filmen hatt bedre skuespillere, og at ikke følelser blir presset på deg. En film som ikke prøver for mye, er det beste når man skal kjenne sterke og ekte følelser. Dessverre er filmer fra Sør-Korea litt ekstreme med å manipulere sitt publikum.
