When there’s no more room in hell, the dead will walk the earth.
Dawn of the Dead holder seg svært godt med sin lette og lystige tone. Selv om jeg ikke er den største fan av trege zombier, så ser selv undertegnede at dette er et lite mesterverk som skiller seg så mye ut med isolasjon og så mye energi. Det er også positivt at vi kun stifter bekjentskap med kun fire rollefigurer. Man bryr seg faktisk om dem der man lærer dem litt å kjenne. De har ikke så mye innhold, men man kommer så tett innpå dem at man som seer knytter bånd til dem. Skuespillerne er overraskende gode, det var befriende å se noen skuespillere som holdt mål i en italiensk zombiefilm, det er det ikke mange som gjør.
Det største problemet til Dawn of the Dead er den dårlige sminkingen. Det er vel kun to zombier som skiller seg ut fra gjengen som kun er sminket i gråtoner. Skuffende greier, men det får så være, for dette er en så unik film med så mye sprell og galskap at man glemmer å irritere seg for mye over dette problemet.
George A. Romero skulle ha gitt seg som regissør etter 80-tallet. Det er trist å se at en mann som lagde Dawn of the Dead og Day of the Dead, skitne til navnet sitt så mye som han har gjort det siste tiåret. Jeg har fremdeles tilgode å se Night of the Living Dead, så den gleder jeg meg til.
Dawn of the Dead er en klassiker med stil, spilleglede og galskap. Zack Snyder skitnet til navnet med sin blodfattige nyinnspilling. Det er heller ikke så mye blod og gørr i Dawn of the Dead som man kanskje er vant til å se i nyere filmer, men det trenger heller ikke denne filmen da den har så mye annet å by på.
En frisk zombiefilm som rakker også ned på vår grådighet og hvor enkle vi er som konsumenter. Levende mennesker er like dumme som zombier, levende mennesker kjøper ting de ikke trenger for å fylle opp sitt tomme liv, og vi er like grådige selv når verden er iferd med å gå under. Dawn of the Dead har faktisk et budskap, det er bare å ta av seg hatten for George A Romero.
