Den store nedturen.
Hiroyuki Tanaka har med Dead Run laget en film som skiller seg ut fra hans andre filmer. Den er dønn seriøs uten snev av humor der vi følger to brødre som får nok av utfordringer som forandrer deres liv. Filmen gaper over veldig mye, og det gjør at man lett mister konsentrasjonen og ikke får helt tak i filmen. Jeg kjedet meg mest når det gjaldt historien om presten og hans bror, jeg synes ikke den historien og rollefigurene bidro med så mye.
Det er mange ideer i Dead Run, og når ikke regissør Hiroyuki Tanaka helt klarer å bestemme seg for hvordan han skal fortelle denne historien som er litt for rotete, ender Dead Run opp som en film som hadde stort potensiale, men den blir så mørk og depressiv at man faktisk kjeder seg, selv med flotte rolletolkninger.
Slutten er fin og typisk for Hiroyuki Tanaka. Først da følte jeg noe, men da var filmen ferdig. Dead Run er ikke en hyggelig film. Den er skitten og sprer svært lite glede. Alt er bare elendig, selv med en god start på livet der alt er topp, er det ikke langt fra topp til bunn. Ting kan snu fort, og da kan det hele være over før du vet ordet av det. Skikkelig hyggelig film altså.