The saddest people I’ve ever met in life are the ones who don’t care deeply about anything at all.
Dear John var ikke like dårlig som forventet, men en kvalitetsfilm er det ikke. Channing Tatum er en skuespiller filmfans ler av. Når sant skal sies har han litt talent, han kler roller der han er i konflikt med seg selv, som f.eks. i Dear John. Han er ikke så dårlig som mange skal ha det til, han kan ikke settes i samme bås med Orlando Bloom og Hayden Christensen. Der har vi gutta fra helvete!
Amanda Seyfried er den som leverer den beste rolletolkningen. Hun har talent, men jeg sitter fremdeles med en bismak i munnen etter Jennifer’s Body og Mamma Mia! Men hun retter opp det dårlige inntrykket jeg fikk etter de to filmene. Det var ikke at hun var dårlig, det var filmenes skyld.
Den første halvdelen er best, da fungerer historien som holder litt tilbake med en mystisk og tilbakeholden Channing Tatum. Der filmen feiler er når vi ikke ser Amanda Seyfried på en stund, jeg er drittlei av krigen i Afghanistan og Irak. Disse scenene er kjedelige, og jeg fikk ikke sympati for rollefiguren til Channing Tatum. På en måte skjønner jeg hvorfor han verver seg, men på en annen side sitter det igjen en far som trenger støtte og hjelp. Channing Tatum blir for selvsentrert, og det liker jeg ikke med mennesker.
Dear John har hjerte, og filmen har noe å si på flere plan. Men når det er sagt er det noen scener her med brevveksling som bringer frem latteren når to elskere brevveksler og skriver selvsagt at jeg ønsker du var her. Jeg takler ikke lenger klisjeer så godt, og denne type scener er jeg ikke glad i.
Dear John er en film som lykkes med å fortelle en historie om å ta vanskelige valg i livet. Kjærlighetshistorien blir etter hvert for dum og den fungerer svært dårlig. Slutten sier alt, den stinker.
