En ustabil politimann blir besatt av å arrestere en gruppe med ranere som har fått tak i verdifulle diamanter. Men hvem er den ene raneren som han kjenner igjen fra fortiden?
Regissør Dante Lam har hatt en fin formkurve de siste årene. Men med That Demon Within tar han et halvt steg tilbake.
That Demon Within har veldig mange problemer. For det første er ikke skurkene særlig interessante, og protagonisten blir bare monoton og kjedelig underveis, selv om han er i psykisk ubalanse. Og hva var egentlig poenget med politikvinnen og hennes søster som graver i fortiden til protagonisten? Det er så generisk om tomt, ingen av karakterene i filmen har noe personlighet å snakke om, Dante Lam er mer interessert i å eksperimentere med grusom filmmusikk og bilder enn å fortelle en interessant historie. Filmmusikken skal hele tiden fortelle oss hva som foregår på skjermen og hva protagonisten føler. Det blir mye støy uten høydepunkter.
Samtidig er det litt vanskelig å forstå hvem antagonisten egentlig er. Uten å røpe for mye så dukker han opp både i fortiden og nåtiden slik at det er vanskelig å forstå helt hvem han er og hvor mange det finnes av ham. Når man først vet hvem han er, så blir bare ødeleggende og tullete. Det er bare dårlig historiefortelling man er vitne til.
Visuelt sett så er det noen fine actionscener her i sakte film med eksplosjoner og flammer. Men jeg trodde at dette skulle være en skikkelig hardbarket actionfilm, noe That Demon Within ikke er. Filmen fokuserer veldig mye på protagonisten, hans historie og sinnstilstand. Og det blir som sagt ikke så interessant i lengden da han er grå og kjedelig.
Med That Demon Within har Dante Lam forsøkt å lage en actionthriller med mye fokus på protagonistens sinnstilstand. Resultatet ble dessverre ikke så bra som jeg hadde håpet på.
