Soichi Negishi reiser til Tokyo for å realisere sin drøm om å bli popstjerne. Han elsker svensk popmusikk, men han ender opp som vokalist i et death metal-band. Han hater denne type musikk, men for fansen blir Johannes Krauser II en allmektig demongud fra helvete som dreper og voldtar.
Detroit Metal City består av 12 korte episoder på rundt 13 minutter. Humoren kommer tenåringene til å elske, jeg satt selv og lo godt når Soichi Negishi stadig havner i trøbbel. Han spiller kvalmende popmusikk, den bolleklipte jævelen. Det høres helt for jævlig ut når han synger og spiller musikken som er inspirert av svensk popmusikk. Death metal-musikken er litt bedre, men det fokuseres ikke så mye på musikken i denne serien. Noen av låtene er ganske kule, spesielt jentegruppa Kintama Girls som spiller en låt ved navn Cherry Boy. Den låta satt som klistret.
Jeg vet ikke helt om skaperen av managserien hyller eller rakker ned på death metal. For meg kan det virke som om han rakker ned denne musikkformen, noe jeg godt forstår. Tekstene er horrible og barnslige i denne serien, det instrumentale har jeg mer sansen for. Fansen i Detroit Metal City har ikke mye hjernekapasitet, de tror hele tiden at Johannes Krauser II er en demongud fra helvete som elsker å voldta og drepe. Det er alltid like morsomt når Soichi Negishi skifter personlighet, noen ganger glemmer han seg. Det er ikke mye vondt i gutten, men han havner stadig i trøbbel, spesielt når han blir Johannes Krauser II. Episoden der han er uheldig og slår ned en politimann med gitaren og faller over en politikvinne er hysterisk morsom. Fansen tror selvsagt at han har drept politimannen og voldtar politikvinnen. Du vil garantert le av denne serien, selv om du har passert 30 år. Detroit Metal City byr på vulgært språk, kvalmende scener og en liten tjukk kapitalistisk grisgutt.
Nå gleder jeg meg til spillefilmen der vi finner selveste Ken’ichi Matsuyama som Soichi Negishi. Han er en fantastisk karakterskuespiller, det beviste han i Death Note-filmene der han spilte L.
