En far sender sin sønn på kostskole. Ton vil ikke, men faren er fast bestemt på at kostskole er godt for ham. Ton får det ikke lett i starten da han blir mobbet av de andre. De forteller ham noen gamle spøkelseshistorier, og etter hvert begynner mystiske ting å skje.
I løpet av de siste årene har Thailand lansert noen godbiter. Man kan si det at Thailand snart har passert Hong Kong med å utgi kvalitetsfilmer. Dorm er en kvalitetsfilm.
Den første timen klarer regissøren å skape en trykkende og ekkel atmosfære. Kostskolen er gammel og grå, og det hjelper alltid på stemningen. Hadde handlingen funnet sted i et mer moderne bygg, ville ikke atmosfæren ha blitt det samme.
Som sagt er den første timen nervepirrende. Så tar filmen plutselig helomvending, og blir en dramafilm. Dette er noe sørkoreanerne er eksperter på, så jeg fikk en vond følelse at dette ikke ville ende bra med tanke på kvalitet. Der tok jeg feil. Dorm har en utrolig vakker og rørende historie. Det første som slo meg var at Dorm var den thailandske versjonen av The Devil’s Backbone. Det er mange likheter som jeg kan huske, men Dorm er ikke voldelig. Barneskuespillerne imponerer og er meget troverdige i sine rolletolkninger.
Dorm er ikke en grøsserfilm. I starten klarer den å skape den stemningen man assosierer med grøssere, men Dorm er mer en dramafilm om vennskap og tilgivelse.
