Pass opp for munkene, de vil ha tennene dine!
Åpningsscenen med den store kampscenen setter standarden for hva du kan forvente senere i filmen. Det er bare sprøtt og bisart å se far i huset begå selvmord med å skalle en gedigen gravstein.
Det er en skam at jeg ikke setter pris på denne type kampsportfilmer som jeg pleide å gjøre. De gamle Shaw Brothers-filmene blir for teatralske for min smak når det gjelder kulisser, og hvordan rollefigurne er bygd opp. Men samtidig er det litt sjarmerende. Jeg er sikker på at jeg er ikke den eneste som føler det på denne måten. Og det som virkelig drepte Shaw Brothers var at de lansert for mange filmer med den samme historien. De vannet sjangeren til siste dråpe, og folk ble lei av det hele.
Rollfigurene i filmen er stereotypiske. De er kjedelig, og du bare venter på å se kampscenene. Den ene av de to brødrene som overlever er veldig irriterende, kan ikke bare noen drepe ham? Han er bare en snakkende taper. Den andre broren er veldig frekk der han ikke tar nei for et svar. Han trakasserende munkene, og det blir litt morsomt når han nekter å forlate området.
Historien er kjedelig, men kampkoreografien er helt fantastisk. Det er så mye kreativitet i den siste kampenscenen, spesielt når munkene komme til unnsetning og de bruker ulveteknikken på skurkene. Hvem trenger vel en tannlege når munkene kan trekke ut tennene dine gratis.
Eight Diagram Pole Fighter har en tradisjonell historie og kjedelige rollefigurer, men kampscenene er noe av det beste som er festet på film.
