To barnebarn finner ut at personen de trodde var deres bestefar ikke er deres bestefar i det hele tatt. Deres bestefar var en jagerpilot under den andre verdenskrig, og nå forsøker de å finne ut hvem han var og de forsøker å finne folk som kjente ham.
The Eternal Zero er en velspilt film, men spilletiden er rundt 30 minutter for lang. Historien er god og interessant, spesielt når vi vet hvor mye ære betyr for det japanske folk.
I starten treffer barnebarna personer som forteller dem at deres bestefar var en feiging. Underveis lærer de at han faktisk ikke var en feiging, han brukte hjernen og hjalp andre jagerpiloter rundt ham. Han var en jagerpilot og instruktør, og han gjorde jobben sin på en utmerket måte.
Det er spilletiden som er det største problemet her. Det er flere scener som blir for lange, heldigvis får vi også flere kvalitetscener når vi ser protagonisten knytter bånd med sine venner og kollegaer. Det eneste han ønsker er å returnere hjem i live, og leve livet sammen med sin kone og datter. Men Japan holder på å tape krigen, og de er selvfølgelig desperate, for de ønsker ikke å tape ansikt. Det betyr at personer som tar avgjørelsene ikke tenker klart, og de gjør dumme og unødvendige valg som vil drepe mange menn som kunne ha levd etter at krigen var ferdig.
Kampsekvensene i luftrommet er ganske bra med tanke på at asiatiske filmer ikke har de beste dataeffektene. Jeg må si jeg likte flyscenene i The Eternal Zero, for meg virket det som om man måtte ha en god del med muskelkraft og utholdenhet for å fly disse japanske jagerflyene.
The Eternal Zero er en grei film om ære og viljen til å leve. Men spilletiden er for lang, så dette kunne ha vært en mye bedre film hadde manuset blitt trimmet ned med en god del sider.
