Ninjahore.
Allerede fra første scene satt jeg med en bismak i munnen grunnet den homoerotiske følelsen heltene oser. Det ble litt for mye av det gode med klærne de går i.
Det er imponerende å se hvor kreative man var i denne perioden. Her får man en fantastisk åpning der man får se kreative kampscener i hele 35 minutter, før filmen tar seg en liten pustepause. Som vanlig når det gjelder filmer fra Shaw Brothers, så er filmen emosjonelt svært kald. Det er som å se en film laget av mesterregissøren Christopher Nolan. Man bryr seg svært lite om heltene, det eneste man vil se er kampscenene, for universet her er veldig kaldt og man blir på en måte en nøytral part.
Historien er svært tradisjonell med dumme helter som lar en ukjent kvinne lage maten til lederen for klanen. Denne kvinnelige karakteren ødelegger hele rytmen til filmen, vi får servert en følelsesløs, liten historie som kun blir til irritasjon.
Det mest interessante er å se hvordan heltene løser problemene når oppgjørets time har kommet, og de må beseire forskjellige type ninjaer som slåss på forskjellige måter i en slags formasjon. Kampscenene er selvsagt gode, men jeg synes kampscenene var best i den første halvdelen. Det blir litt langtekkelig og repeterende mot slutten av filmen, spesielt kampen mot sjefsskurken imponerte ikke.
Five Element Ninja er ikke den beste Shaw Brothers-filmen jeg har sett, men den scorer høyt på kreativitet og galskap. Det er en mangelvare i dagens kampsportfilmer.
