Today is a good day to die.
Flatliners likte jeg godt når jeg var yngre. Jeg likte historien der Nelson stadig får juling av en gammel bekjent som er død. Men nå i ettertid fungerte ikke Flatliners like bra som den en gang gjorde. De første minuttene oser dommedag. Den første scenen og filmmusikken minte meg mye om John Carpenter, spesielt bringer scenen meg tilbake til Prince of Darkness (1987).
Første halvdelen er klart den beste. Filmen har da mystikk og fristelser. Men når de fleste blir hjemsøkt, forandrer filmen retning til mer drama, og denne delen fungerer ikke optimalt. Rollefigurene har ikke mye dybde, de er unge, dumme og nysgjerrige. Bryr man seg om dem? Nei, det blir umulig. Verdensmestere i tyveårene er like slitsomme som tenåringer.
Flatliners er en film i to halvdeler, der den første halvdelen byr på det jeg er ute etter. Den andre halvdelen består mest av drama og forsoning, og denne delen ødelegger det meste for filmen. Synd, for den første halvdelen er skikkelig god.
