I don’t know who you are, I don’t know why you’re doing this, but let me tell you something, asshole, you stay away from me and my family.
Tidsreisefilmer er alltid interessante. Det morsomme med denne type filmer er når man forandrer på fortiden, forandrer man også på fremtiden. Frequency benytter seg av denne formelen, og filmen kommer seg trygt i land. Historien er god og vel gjennomtenkt, selv om slutten ble litt enkel.
Jeg har aldri helt taklet Dennis Quaid som skuespiller. Han er en ordinær og en litt kjedelig skuespiller. I Frequency får han endelig utvidet rekkevidden sin som skuespiller. Hans rollefigur må gjennom flere faser, spesielt vantro og forvirrelese. Sjeldent jeg har sett Dennis Quaid så god som han er i Frequency. James Caviezel får ikke like mye å jobbe med der han spiller sønnen. Hans rollefigur lærer man aldri å kjenne. Det er en frustrert og trist rollefigur, men hvorfor han er på denne måten, får vi aldri vite. Er grunnen at faren døde når han selv var barn? Da er det kanskje på tide å komme seg videre i livet, for livet er ingen dans på roser. John Sullivan lærer man aldri å kjenne som person. Frank Sullivan derimot, er en person man kommer godt innpå, så det er litt synd at John Sullivan ikke er like velskrevet som faren i manuset.
Frequency er en spennende film som ikke gjør noe nytt, men jeg har alltid vært fascinert av tidsreisefilmer. Det finnes vel ikke noe mer morsomt enn dette temaet?
