YOU – be cool.
From Dusk Till Dawn er en film med glimt i øyet. George Clooney har aldri vært tøffere, du tror virkelig på det han sier. Han vet hvordan man skal fange interessen til seerne når han holder sine korte taler. Quentin Tarantino passer faktisk inn i dette universet. From Dusk Till Dawn byr på mange stygge vampyrer, og mye blod og gørr. Quentin Tarantino har den fordelen at han ikke trenger å sminkes opp for å se ekkel ut, mannen er naturlig ekkel. Selv ikke Juliette Lewis klarte å ødelegge min filmopplevelse, for denne filmen har så mange godbiter at jeg faktisk ikke brydde meg ikke om henne i det hele tatt. Dette er en skitten film det stinker av, derfor glir Juliette Lewis rett inn.
Robert Rodriguez henter mye fra Desperado med skitne mexicanere, herlig filmmusikk og fargerike rollefigurer. Vi slipper dataeffekter, her er det effekter fra gamleskolen, noe jeg selv foretrekker. I første halvdel stråler George Clooney, det er litt nerve i filmen med noen intense scener. I den andre halvdelen bryter helvete løs med mexicanske vampyrer. Artig er det også å se Cheech Marin i tre roller.
From Dusk Till Dawn holdet seg godt. Det er snert i dialogen, filmen byr på mye blod og gørr og filmmusikken er det klasse over. Denne kan sees igjen og igjen, den skiller seg fremdeles ut i mengden.
Så denne filmen uten å ha lest eller hørt noe som helst om den, dæven jeg fikk bakoversveis. Elsker åpningen hvor brødrene småkrangler omtrent som om det gjaldt en liten bagatell mens bensinstasjonen brenner og eksploderer i bakgrunnen. Når filmen går fra action thriller til vampyrfilm, lå jeg sammenkrøket av latter, men jeg lo med filmen ikke av den. En herlig oppfriskende film.
En herlig film, helt enig, og den føles også veldig unik ut. Filmmusikken er knallgod, det meste stemmer her, selv QT er herlig ekkel, den sniken!