Husk dagen i dag, for i morgen er den glemt.
Jeg er stor fan av wrestling eller fribryting som det kalles på norsk, så Gachi Boy virket spennende. Men det er lite wrestling i Gachi Boy, og når det først dukker opp noen kamper er de ikke så rope hurra for. Heldigvis når filmen sitt klimaks på slutten, og da skjønner jeg hvorfor jeg fremdeles liker denne underholdningssporten.
Gachi Boy er mer en dramafilm om en ung mann som har hukommelsestap. Et fall på en sykkeltur forandrer livet til vår unge helt. Han føler han skuffet alle rundt seg. En dag melder han seg inn i en fribryterklubb, og der møter han mennesker han blir glad i. Det de ikke vet er at han ikke vil huske dem neste dag, derfor noterer han og tar fullt av bilder for å sette navn på ansikter.
Den siste kampen er fin, men slutten kom for brått på. Hva skjer videre med vår unge helt spurte jeg meg selv. Tenk på den smerten han bærer, det fikk vi som seere føle underveis. Jeg brydde meg om denne rollefiguren. Han var sympatisk og en person man ville beskytte slik at han hadde det godt. Da er det ikke nødvendig å si at skuespilleren gjorde jobben sin.
Gachi Boy skuffet med fribrytingen, men som dramafilm var den rørende. Ikke så rart med tanke på at regissør Norihiro Koizumi stod bak den fantastiske sjarmerende og triste Midnight Sun. Norihiro Koizumi har kun laget to filmer, men begge filmene er kvalitetsfilmer som tar for seg mennesker som ikke har en lett hverdag, men de gjør det beste ut av situasjon. Tenk hvis alle hadde gjort det!
