En liten gruppe med kjedelige helter som har spesielle krefter, må stoppe en mektig terroristgruppe som til nå okkuperer halve Jorden.
Nå skal jeg være helt ærlig. Etter 30 minutter så orket ikke hjernen min å følge med på det som skjedde på skjermen. Jeg så filmen ferdig, og jeg husker så å si ingenting av handlingen.
Jeg ser veldig mye dritt, det vet leserne av filmbloggen. Det er bare en del av spillet kan man si. Når jeg ser filmer som Gatchaman så sier jeg til meg selv at jeg må være mer selektiv med tanke på det jeg ser. Men det er lettere sagt enn gjort. Gatchaman er forresten basert på en gammel animeserie, bare så det er sagt.
Jeg hadde et lite håp om at filmen ville være lik Yatterman (Takashi Miike). Noen likheter finner man, men Gatchaman er mer alvorlig og den forsøker også å være mye mer dramatisk med sine livløse karakterer som ser ut som noen jævla tapere av noen idioter.
For det skulle ikke være lovlig å bruke kostymene man ser i Gatchaman nå om dagen. Seriøst, jeg fikk lyst til å gråte når jeg så de stakkars skuespillerne forsøke sitt beste med å se kule ut i disse gyselige kostymene fra helvete. Mangler man noen hjerneceller så vil man tro at man ser kul ut, vi andre blir bare flaue, meget flaue.
Og skuespillerne er forferdelige. Nok en gang har jeg lagt merke til at når japanerne lager større popcornfilmer så bruker de mest pengene på dataeffekter og ikke kvalitetsskuespillere. Skuespillerne i Gatchaman er like kvalmende som kostymene de går rundt i. De har null karisma, og karakterene de spiller har null dybde. For etter en grei åpningssekvens så blir det slutt på action og filmen fokusere mer på dramatiske hendelser i fortiden og da er man vitne til elendig dramaturgi som en seksåring kunne ha skrevet.
Når rulleteksten dukket opp på skjermen så skjønte jeg ikke hva jeg hadde sett. Det er kanskje like greit, for jeg vil ikke huske, rettere sagt, jeg nekter å huske noe som helst fra dette makkverket av en idiotfilm.
