En mann finner sin kone død i leiligheten, og like etterpå ringer telefonen og han hører sin kones stemme. Det er bare begynnelsen på en innviklet historie der løsningen på Alzheimers kan være like rundt hjørnet.
Genome Hazard er et samarbeidsprosjekt mellom Japan og Sør-Korea. Dette er en film der man som seer må følge godt med. Det er ikke alltid like lett, for filmen har dessverre en del problemer.
For det første er ikke skuespilleren som har hovedrollen særlig god. Han overspiller, han hyler og når han ter seg på denne måten brydde jeg meg heller ikke om ham.
Det er også enkelte scener i filmen som føles billige ut. Det føltes plutselig ut som om jeg så en lavbudsjettfilm, slik burde ikke forekomme i en film som dette der man har lagt ned mye arbeid i manuset.
For historien er ganske bra, men følger man ikke så godt med kan det bli litt forvirrende. Det er ikke at filmen er den smarteste i klassen, det er bare at man må få med seg hva som blir sagt og det kan være litt vanskelig da filmen har en litt ujevn rytme og en protagonist man ikke føler noe for.
Jeg kan se for meg en nyinnspilling av Genome Hazard. Da må spilletiden kortes ned med en halvtime, og man må finne en god, mannlig skuespiller som kan få seerne til å knytte emosjonelle bånd til karakteren.
