What you did was very spiteful, but it was also very brave and very honest and I respect you for doing that. But the content of what you said has made me hate you. So there’s a layer of respect, admittedly, for your truthfulness, but it’s peppered with hate. Hateful respect.
Russell Brand var sjarmtrollet i Forgetting Sarah Marshall. Nå har hans rollefigur fått din egen film, noe som fungerer sånn halvveis. Problemet med Get Him to the Greek er at filmen aldri tar pustepauser, her pøses det på med flaue episoder etter hverandre, det tar aldri slutt. Det er veldig få scener som klarer å overgå hverandre, men noen er det, heldigvis.
Aldous Snow er en type rollefigur som passer best inn i en større birolle. Han blir ganske endimensjonal i en hovedrolle. Russell Brand gjør en god jobb, det er en kar jeg liker, men hans rollefigur klarer ikke å bære filmen alene. Heldigvis er det to hovedroller i filmen. Jonah Hill er den som overrasker mest. Dette er nok en skuespiller som er mest kjent for mindre biroller der han er frekk i kjeften. Nå spiller han en uskyldig kar som ikke er ufyselig, noe jeg trodde han ikke ville klare. Men det gjør han. Du kan se i noen enkelte scener at han faktisk kan spille en annen type rolle, han viser også litt følelser! Til slutt har vi Sean Cumbs som også overrasker. Jeg visste ikke helt om det var han som spilte rollen, er ikke vant med at musikere utmerker seg i spillefilmer, noe han gjør. Han er morsom og frekk, kanskje ikke han behøver å spille, hva vet vel jeg?
Get Him to the Greek er en masete film med to skuespillere som har det morsomt, men de store latterkulene uteblir da det er så mange middelmådige vitser. To-tre scener treffer blink, og det redder filmen.
