I’m the perfect servant; I have no life.
Overklassesnobber er vel noe av det verste som finnes, spesielt britiske snobber. Det virker som om de ikke kan så mye annet å spille en rolle og skravle. Mange drar nytte av at far jobbet og tjente masse penger, så ungene blir født med en gullskje i munnen. De får ikke akkurat møkk på fingrene, de klarer jo så vidt å knytte sine egne skolisser. Det krever for mye hjernekapasitet.
Den første timen bruker Gosford Park på å introdusere rollefigurene som det er mange av. Å følge med på navn når tjenestepersonalet skravler, er vanskelig å holde styr på. Det skjer lite, det skjer faktisk ingenting den første timen før et drap blir begått. Men har dette drapet så stor betydning for filmen? Nei, her kommer det to politimenn, en udugelig som selvsagt er sjefen, mens den som har litt hjernekapasitet blir hundset med av denne idioten spilt av Stephen Fry.
Gosford Park når aldri et klimaks, det virker som om det bygges opp til noe, men det skjer aldri noe av interesse etter drapet. Skuespillerne er tørre i sine rolletolkninger, eneste som leverer det lille ekstra er Emily Watson. Høydepunktet er når Ryan Phillippe i starten av filmen har verdens verste skotske aksent. Høres mer ut som en blanding av russisk og skotsk. Helt forferdelig!
Gosford Park er en lang film med tørre rollefigurer, og som mangler totalt nerve. Hvorfor i det hele tatt lage denne filmen, satt jeg å tenkte i ettertid.
