Well, if I’m going to hell, I’m going there playing the piano.
Ingen kan motsi at Jerry Lee Lewis var noe utenom det vanlige. En jævel på piano, en idiot i privatlivet kan det virke som. Jeg har alltid likt musikken til Jerry Lee Lewis. Rykker det ikke i rockefoten når man hører Jerry Lee Lewis, da må man være tonedøv.
Jeg vet ikke så mye om person Jerry Lee Lewis. For meg er han en villmann uten impulskontroll, og litt evneveik. Det er slik han blir fremstilt i denne spillefilmen. Hvem er så dum at han gifter seg med sin kusine som er kun 13 år gammel? Svaret er Jerry Lee Lewis. Det sier alt, og jeg sitter alltid med en bismak i munnen etter å ha sett filmen sikkert for femte gang. Det er bare unaturlig og ekkelt, men jævelen kan rocke sokkene av de fleste.
Å se Great Balls of Fire! etter Walk the Line, er en ganske vond opplevelse. Her er det stor klasseforskjell. Vi dykker aldri ned i sinnet til Jerry Lee Lewis. Han er en gal apekatt ute av kontroll i spillefilmen, det blir slitsomt med falsk glede, dansing og hylling av seg selv. Det er mye galt med spillefilmen, den er for glad og lystig. Greit, kanskje det var slik Jerry Lee Lewis var på den tiden, men jeg vil alltid lure på hvorfor ingen stoppet Jerry Lee Lewis fra i å skade seg selv.
Jeg håper det vil komme en ny biografifilm basert på livet til Jerry Lee Lewis. Dennis Quaid overspiller så mye at jeg etter så mange år ikke tror mine egne øyne. Det er mye sannhet i det noen sier at han minner om Kramer fra serien Seinfeld. Jerry Lee Lewis ser artig ut når man ser gamle musikkvideoer på YouTube, men Dennis Quaid er feil mann til å spille denne legenden. Dennis Quaid er en middelmådig skuespiller som har en ting. Når han smiler ligner han på the Joker (Batman), og det veldig mye.
Great Balls of Fire! er en lett og lystig film som etterlater savn etter et dypdykk ned i sinnet til Jerry Lee Lewis. Han vinner ikke mange hjerter slik han blir fremstilt i denne spillefilmen.
