Sjelevenner.
Dette er en nyinnspilling av den japanske spillefilmen fra 1987. Originalen hadde sine feil, spesielt familien var vanskelig å like. Heldigvis fjernet man feilene i denne nyinnspillingen. Spilletiden er kortere, det er bedre flyt over historien og familien er lettere å like. I dagens urbane samfunn hadde nok ikke Hachiko vært lenge på togstasjonen før han hadde blitt plukket opp, men man må huske på at hendelsen fant sted på 1920-1930-tallet. Her er handlingen lagt til nåtiden, men selve konseptet er det samme med en hund som følger eieren til togstasjonen hver dag, selv etter eierens død.
Hachiko: A Dog’s Story er faktisk bedre enn originalen som ble ødelagt av kalde mennesker. Noen vil si at hjertevarmen man føler i nyinnspilling er typisk Hollywood. Det er jeg ikke enig i, det finnes faktisk mennesker som bryr seg. Spørsmålet som stadig går igjen er om dette var dyreplageri. Hunden handler for det meste på instinkt, og eieren trodde nok at han ville leve noen tiår til, slik at hunden døde før han. Det skjedde ikke, og da er det noen som mener at dette var dyreplageri. Dette varte i hele ni år uten at noen grep inn. Men igjen, husk at den opprinnelige hendelsen skjedde på 1920-1930-tallet i Japan, det var andre tider da. Derfor hadde det nok vært lurt å lagt handlingen til denne tidsperioden i nyinnspillingen også.
Hachiko: A Dog’s Story handler ikke om instinktet til hunden, filmen forsøker å fortelle en historie om to sjelevenner som var ment for hverandre. Det filmen klarer er å kaste instinkt til side og vise oss klart og tydelig hvorfor hunden er menneskets beste venn. Jeg er enig i at hunder drives av instinkt, men i denne spillefilmen glemmer man det. Reisen man blir på er rørende og svært tung for oss som er glad i hunder.
Selv Richard Gere er god i Hachiko: A Dog’s Story. Han er ikke like fisefin og slesk som han pleier å være. At ting gikk som det gikk synes jeg ikke man kan laste eieren for. Kona sa at hun ikke ville ha en hund, men professoren ville ha hunden. Jeg forstår kona, og selv om hun blir ondskapen i filmen siden hun flytter, kan jeg på en måte forstå henne. Et stort hus alene uten en mann er sikkert ikke lett, men på en annen side kunne hun ventet i ni år før hun flyttet slik at Hachiko kunne følge rytmen sin som ble ødelagt når han ble fjernet fra hjemmet.
Jeg satt med tårefylte øyne når filmen var ferdig. Den lille dialogen den siste halvdelen med rørende og sår filmmusikk gjorde jobben. Jeg lover deg, du vil tenke tilbake på hundene du har hatt, hundene som levde livet til sitt fulle, hundene som takket for seg altfor tidlig i livet. Du vil løpe rett ned til hunden din etter at Hachiko: A Dog’s Story er ferdig og gi den en stor bjørneklem!
