Strange thing about war wounds- the older you get, the less proud of them you become.
Hart’s War har to gode skuespillere i Bruce Willis og Colin Farrell. Men historien blir for rotete. Bruce Willis spiller lederen for krigsfangene, og hans rollefigur er ikke akkurat en sympatisk type man får følelser for. Når slutten kommer, får vi en stor dose med følelsesladet musikk, men følelsene uteblir totalt. Det blir så klissete og dumt at man får brekningsfornemmelser.
Første halvdelen er klart den beste da vi så vidt blir kjent med de sentrale soldatene, og en sjarmerende nazist som er lederen. Rettssaken fungerer helt til den store avsløringen kommer, da går luften ut av ballongen ganske så raskt, og man bryr seg nesten ikke hvordan det hele vil ende for soldatenes del.
Å bry seg er det essensielle i denne type filmer der handlingen foregår på et lite område. Man vil at de fleste skal rømme fra helvete de er i, og drepe nazistene under flukten. Men denne følelsen blir raskt feid til side under rettsaken.
Hart’s War vil mye, men så overtar klisjeene som ødelegger det meste den klarte å bygge opp i den første halvdelen av filmen.
