En pianist tror han er død når han ankommer himmelen, men han har en oppgave foran seg der han skal forsøke å lege en kvinnes sår, og kanskje finne mening i livet sitt. De fleste i himmelen venter på å bli 100 år gamle, da starter et nytt liv, men noen er der bare midlertidig. Og det viser seg at pianisten ikke er like død som han tror selv.
Historien i Heaven’s Bookstore er ganske bra, men utførelsen blir litt simpel. Historien klarer ikke helt å engasjere, det er vanskelig å bry seg om karakterene når historien ikke bringer følelser frem. Man blir bare mer på turen, og ser at historien blir fortalt på skjermen uten at man selv føler noe for karakterene. Det blir rett og slett for kunstig.
Det verste med filmen er den søtladne filmmusikken som gjorde meg uvel. Jeg vil karakterisere Heaven’s Bookstore som en lett, sentimental film uten særlige følelser, selv om den prøver for harde livet.
Slutten var litt rørende og vakker. Men før det er filmen for langtekkelig og sentimental der skuespillerne feller krokodilletårer til stinkende, dårlig filmmusikk.
