Vi følger Hedwig og hennes rockegruppe når de turnerer i USA. Hun forteller sin livshistorie, og hun er også ute etter hennes tidligere kjæreste som nå har blitt en ganske populær rockestjerne. Han stjal noen av sangene hennes.
Jeg fikk ikke så mye ut av Hedwig and the Angry Inch som film. Noen av låtene er skikkelig bra, men jeg synes ikke historien var særlig god eller interessant.
Skuespillerne leverer varene, spesielt John Cameron Mitchell som også regisserte filmen. Han er herlig som transvestitten Hedwig.
Protagonisten forteller underveis sin livshistorie der vi ser hvordan protagonisten vokste opp og kontakten hun fikk med sin tidligere kjæreste som stjal hennes sanger og som nå har blitt en rockestjerne. Det har ikke Hedwig blitt ennå, hennes band spiller på mindre plasser, og det ser ikke ut som om det amerikanske publikumet setter så stor pris på få besøk av Hedwig and the Angry Inch.
Hedwig and the Angry Inch er verdt å se hvis du er ute etter litt fengende rockemusikk, utenom det synes jeg ikke at det er så mye å hente her. Dette er ikke en film jeg kommer til å se igjen.
