Homefront (2013)

En tidligere politimann som infiltrerte en kriminell MC-bande sier opp jobben og tar med seg sin datter til en liten by på landet. Men det tar ikke lang tid før trøbbel oppsøker ham og datteren.

Homefront er en generisk åttitallsfilm, bare at den ble laget i 2013. Hvis du trodde at Jason Statham skulle spille en myk rolle i denne filmen siden han har en datter å ta vare på, så tar du skammelig feil. For i starten av filmen så banker datteren opp en tjukk bølle som ser ut som en liten gris. Og faren banker selvsagt opp resten av skurkene. Jason Statham er som vanlig uovervinnelig, han er aldri i livsfare, det er ingen slemme skurker som kan matche ham i det hele tatt.

Det som jeg fant mest interessant på papiret var at James Franco spilte en av skurkene. Men denne karakteren, sammen med de andre karakterene, er dårlig skrevet. Det sies at han er en gal mann, men det får man aldri inntrykk av. Det eneste han kan er å snike seg rundt uten å gjøre så mye. Det sier jo seg selv at James Franco virkelig er i feil film når man finner den uovervinnelige Jason Statham i hovedrollen. Hele karakteren til James Franco er latterlig.

Filmen introduserer veldig mange karakterer, men de fleste blir glemt eller så får de en svært liten rolle. De fleste feil som kan gjøres når gjelder karakterene, gjør Homefront. Det blir for mange skurker, helten og datteren har ikke noe personlighet og de andre karakterene i byen som ikke er skurker, forsvinner etter første introduksjon.

Homefront er en ekte åttitallsfilm i ånd, men den er ikke i nærheten av de beste filmene man fant mot slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Filmen er ikke fokusert nok, den gjør noen merkelige valg mot slutten, spesielt med datteren som jeg ville at skulle bare dø. Herregud, hun er så masete, og at hun ikke banker opp Winona Ryder er smått utrolig etter hennes introduksjon i skolegården når hun banker opp Nasse Nøff.

For mange karakterer, for lite nerve gjør Homefront til en småkjedelig og slitsom film.