Saori må ta et oppgjør med sin homofile far som ligger for døden.
I hovedrollen finner vi smellvakre Kou Shibasaki, og for jentene finner vi Jô Odagiri. Himiko’s House handler om forsoning, homofili og fordommer. Saori har stor gjeld etter at hennes mor tilbrakte lang tid på sykehus før hun døde. Faren forsvant, og Saori ble sittende alene med stor gjeld. Hennes far er homofil, og bor sammen med andre homofile. En dag får Saori et tilbud hun ikke kan takke nei til. Hun hater sin døende far, og hun liker heller ikke de andre beboerne. Men underveis setter hun pris på hvem de er.
Det er et stort problem med House of Himiko, og det er at selve hovedhistorien ikke fungerer. Den døende faren sier nesten ikke et eneste ord. Saori og hennes far har veldig lite skjermtid sammen, det fokuseres mer på hennes følelser og fordommer mot de homofile beboerne, og hun får også følelser for en homofil mann.
Det ble litt drøyt med kjoler og sminke for min del. Det var noen eksentriske homofile menn som hadde fått i seg for mye Møller’s tran her. Det er denne type mennesker som gir homofile et dårlig rykte, de som skal vise at de er annerledes på en unaturlig måte der de går i dameklær og oppfører seg verre enn kåte gamle damer. De fleste homofile er nok ikke på den måte, og siden jeg er en liten homofob, kan jeg få gale tanker om at alle er på den måten. Men da tar jeg heldigvis feil, det er bare viktig å påminne meg selv om det når jeg ser grusomme scener med gamle menn i dameklær.
House of Himiko har mye godt i seg, men lider av at den blir ufokusert til tider, og hovedhistorien er ikke den sentrale historien som man skulle tro den var.
