Irak og bomber.
Her finner du min gamle anmeldelse av The Hurt Locker (2008)
The Hurt Locker er en film jeg måtte gi en ny sjanse da jeg mente at jeg var for streng og ikke helt så kvalitetene som filmen hadde første gang jeg så den. Og det stemte, for nå falt filmen mye mer i smak enn første gang jeg så den. Mye av grunnen er nok at nå visste jeg hva jeg gikk til, og at jeg konsentrerte meg mer om hva filmen forsøkte å si.
Dette er rett og slett et karakterstudie av en mann som desarmerer bomber og som er helt avhengig av adrenalinkicket han får når han gjør jobben sin. På hjemmebane er han helt ubrukelig som familiefar og som menneske da han ikke fungerer så bra med andre mennesker. Han må stå ansikt til ansikt med døden for å sette pris på livet, og da sier det seg selv at han aldri burde ha stiftet familie.
Jeg mente også at etter halvspilt tid at The Hurt Locker ikke hadde så mye mer å si og at spenningen uteble. Jeg er heller ikke enig i mitt tidligere utsagn da det skjer interessante ting med protagonistens medhjelpere som har og får tynnslitte nerver av alt kaoset som skjer rundt seg, og da hjelper det heller ikke å ha en leder som elsker å leke med sitt eget liv.
The Hurt Locker er en god kvalitetsfilm som fortjente alt skrytet den fikk når den ble lansert. Den har flere nervepirrende øyeblikk, og den byr på flere overraskende dødsfall man ikke forventer i det hele tatt. Og snikskytterduellen er bare helt fantastisk!
