Vi følger Karl Pilkington der han reiser rundt i verden og misliker for det meste alt han opplever.
Den første sesongen består av syv episoder pluss en episode der Karl Pilkington sitter i studio og prater om sine opplevelser.
An Idiot Abroad skiller seg litt ut fra andre reiseprogram der personen vi følger er frekk i kjeften, klagete og han gjør ting han helst ikke vil gjøre.
Den første sesongen er veldig ujevn. Karl Pilkington besøker syv forskjellige land, og det er veldig ujevn kvalitet over episodene og mot slutten ble jeg lei av hele fyren og hans klaging og prating.
De beste episodene ser man når Karl Pilkington besøker Kina og India. Spesielt episoden når han besøker India er morsom når noen begynner å vise frem sine edle deler og leker litt med ballene sine.
Så har vi besøket i Kina der vi ser at kineserne spiser alt som de kommer over. Kineserne er grisete, høylytte og de mangler rett og slett folkeskikk. Mulig Jackie Chan har rett, kommunisme er best for dette folkeslaget som ikke kan oppføre seg blant vanlige mennesker. Furtete er de også, jeg har begynt å bli lei av kinesere, det skjønner sikkert de fleste som leser denne bloggen.
Men så har vi noen kjedelige episoder, spesielt episodene der han besøker Israel og Brasil. Disse episodene er langtekkelige og kjedelige, og da oppdager man også at det ikke er så mye innhold her. Og noe av det verste er jo at det er ikke så mye å le av her, med unntak av penis og testikkel-episoden i India.
An Idiot Abroad er ikke et genialt reiseprogram. Episodene blir for ujevne, innholdet er for det meste tomt og det er ikke så mye å le av her. Og når man blir lei av personen man følger etter fire episoder, så kan jeg ikke si at jeg gleder meg til å se de neste sesongene av An Idiot Abroad.
