Det er noen her.
Insidious tror jeg overrasket de fleste. Der Drag Me to Hell skuffet meg litt, ble jeg positivt overrasket over den nye filmen til James Wan (Saw). Nok en lavbudsjettfilm (9 millioner kroner) fra denne filmskaperen som igjen viser at han er en spennende regissør som kanskje kan være vår tids Sam Raimi når alt klaffer.
Drag Me to Hell og Insidious har mye til felles. To PG-13-filmer som kun er ute etter å skremme deg, få deg til å skvette litt i godstolen. Ikke noe blod og gørr, kun ekle demoner som er ute etter en stakkars forsvarsløs guttunge. Her er det ingen barnevern som mistenker en voldelig far som har sendt sin sønn i koma, her finnes det ikke politi som etterforsker saken. Drag Me to Hell møter Poltergeist er den letteste måten å beskrive Insidious på.
Dette er en leken film som har en fin slutt som legger opp til en unødvendig oppfølger i mine øyne. Jeg skvatt noen ganger, spesielt i starten av filmen. Ting tar litt for mye av når Elise Rainier dukker opp, og hennes to udugelige medhjelpere som ikke er morsomme. Andre skuespillere hadde vært å foretrekke. Mot slutten mistet jeg litt av interessen, Insidious er klart en film som fungerer best når det ikke skjer så mye, og det virker som om de skal ta det igjen de siste 20 minuttene av filmen, noe som dessverre ikke fungerte like bra.
Likte du Drag Me to Hell, må du se Insidious. Jeg likte Insidious mer enn Drag Me to Hell, men jeg skal selvsagt gi Drag Me to Hell en sjanse til. Men det pleier å være sånn at filmer du forventer det lille ekstra av skuffer, mens filmer du forventer lite av byr på en positiv opplevelse. Det er ikke noe som skulle tilsi at jeg skulle like Insidious mer enn Drag Me to Hell, så neste gag jeg ser Drag Me to Hell skal jeg ha lave forventninger. Skal i det minste prøve!
