Hvite djevler.
Ip Man 2 byr på mye mer slåssing sammenlignet med den første filmen, men den bommer totalt med det emosjonelle. Der Ip Man bygde opp rollefigurene på en grei måte, blir mange av rollefigurene i oppfølgeren karikaturer. Slemme hvite djevler gjør narr av kinesisk kung fu, Kina trenger en helt, hans navn er Ip Man. Som stor fan av kampsportfilmer har jeg sett denne historien bli fortalt så mange ganger tidligere, at jeg finner den uinteressant. Once Upon a Time in China er den mest overlegne kampsportfilm som er laget hvis man ser på historien, ingen filmer har klart å matche den filmen.
Nå blir det brukt for mye vaier i kampscenene, noe jeg hater. Filmingen i kampscenene er overraskende svak, faktisk heller det mot dårlig i mange scener. For mange nærbilder er overraskende i en Donnie Yen-film, han vet jo bedre. Det kan virke som om regissør Wilson Yip ville leke seg litt med kameraet, mye fungerer, men det er kampscenene som må lide med dette eksperimentet. Realistisk er det ikke, og det er en del dårlig klipping her. Det viktigste i kampsportfilmer er rytmen, den flyter ikke i Ip Man 2. Kampkoreografien og klippingen gjør det hele til en ujevn opplevelse.
Hva Simon Yam gjør her er et stort mysterium. Han stjeler litt kjøtt, er rabiat og hjerneskadd og er kun med i noen få minutter. Hva pokker er poenget å ham med i det hele tatt? Eneste grunnen er at vi skal se gamle kjente fra den første filmen, men de får nesten ikke noe skjermtid. Flaut! Det er her problemet til Ip Man 2 ligger, rollefigurene og en god historie må lide da det fokuseres mest på kampscenene. Jeg elsker kampsport, men når ikke kampscenene sitter helt, må man i det minste ha litt følelser inne i bildet, det har ikke Ip Man 2. Det holder ikke med en historieutvikling som er lånt fra Rocky IV og Once Upon a Time in China. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne når en britisk bokser plutselig dukker opp og forandrer filmen i den andre halvdelen. Den første halvdelen holder høy klasse takket være mesteren Sammo Hung. Kampen mellom Donnie Yen og Sammo Hung er selvsagt høydepunktet i filmen, dessverre er ikke den kampen finaleoppgjøret. Men for en kamp! Etter det begynner nedturen og filmen stopper opp en del. Boksing mot kung fu er kjedelig. Boksing fungerer ikke i denne type filmer, jeg vil se kung fu!
Etter det jeg vet vil det ikke komme en tredje film i Ip Man-serien. Donnie Yen sier han er ferdig med denne rollefiguren, og at han vil pensjonere seg som skuespiller når han fyller 50 år. Trist, men det er bedre å gi seg når man er på topp, spesielt når man holder på med kampsportfilmer som tærer mye på kroppen. Hører du det Jackie Chan!
Ip Man 2 er ikke en dårlig film, men den klarer ikke å leve opp til forventningene. Slutten med Bruce Lee forventet jeg, nå er det bare å vente på The Grand Master (Kar Wai Wong) med Tony Leung Chiu Wai som Ip Man.
