Møt Jiro, han er 85 år gammel og den beste sushi-kokken i verden.
Jiro Dreams of Sushi er en varm dokumentarfilm der vi følger Jiro på jobben med sin sønn og de andre ansatte som jobber for ham. Han er streng og gammeldags når det gjelder arbeidsetikk. Personer som Jiro finnes nesten ikke mer, se bare Jiro Dreams of Sushi og du vil forstå hva jeg mener. Han er målrettet og han vet hva hardt arbeid er.
Vi får et innblikk i hvordan hjernen til Jiro virker, jeg kan ikke si at dette er den beste dokumentarfilmen jeg har sett om en hardtarbeidende mann. Han forteller oss hvordan hans hjerne jobber, hvor han kommer fra og hvordan han på en måte har hindret sønnene sine når det gjelder fremtidsplanene de kanskje hadde. Han ville at begge to skulle bli sushi-kokker, det er ikke noe nytt hvis man har en far som virkelig er god i yrket sitt og han vil selvfølgelig at sønnen eller sønnene skal ta over når han slutter. Det er virkelig egoistisk, jeg liker ikke denne type mennesker.
Det jeg savnet og ønsket var at vi kunne se litt mer interaksjon med kundene, spesielt hvis det var utlendinger som hadde reist langt bare for å spise sushi og for så å spytte ut det de akkurat hadde puttet i munnen. Det hadde vært så morsomt å sett ansiktet til Jiro hvis noen hadde gjort det.
Men filmen fokuserer for det meste på hjernen til Jiro og måten de plukker ut den beste fisken på, noe som var veldig interessant å følge med på. Utenom det må jeg si at jeg følte at Jiro Dreams of Sushi er litt oppskrytt. Som sagt, det er en varm og hyggelig film, men utenom det er det å jobbe hardt og trampe på dine barns fremtidsplaner som er hovedfokuset i denne dokumentarfilmen.
