Djevelens spill.
Jumanji er en merkelig film med tanke på målgruppen som var de yngste barna. Filmen er for mørk til at de yngste barna kan se den. Det hjelper ikke med litt humor, for når spillet i seg selv kun er ute etter å skade folk og lage store ødeleggelser, da ville ikke jeg funnet Jumanji særlig sjarmerende i ung alder, mer skummel.
Opprinnelsen til spillet får vi aldri svar på, men det må være Satan selv som må ha laget spillet. Spillet er ondskap, kun ondskap, ikke en fornøyelse for spillerne. Jumanji er en familiefilm, det merker man når ingen av ungene forsøker å brenne spillet. Alt skal begraves, da er ting borte i et barns sinn, men når spillet kun byr på vonde ting, burde selv barn skjønne at spillet må ødelegges.
Skuespillerne bemerker seg aldri. Robin Williams er Robin Williams, han løper rundt i starten med mye energi og lite visdom, før han barberer seg og roer seg ned så han kan bli et lite forbilde for barna som savner naturligvis sine foreldre.
Dataeffektene holder dessverre ikke mål. Selv om filmen kom ut i 1995, synes jeg dataeffektene var ganske dårlige. Spenning er det heller ikke, for en familiefilm ender alltid godt. Ingen blir drept, alt blir løst med tanke på fortid og fremtid. Alt skal være så kvalmende hyggelig, men slik er denne sjangeren.
Jumanji hadde faktisk fungert bedre som en thriller der folk faktisk kunne dø. Merkelig at ingen har tatt ideen fra Jumanji og laget en mørkere film. Det er en fargerik film med gode ideer, men den blir for mørk for de minste, og for klissete for de eldste. Men underholdende er den i det minste.
