Depresjon.
Kaza-hana er en ganske så jordnær film om to mennesker som finner trøst og trygghet i hverandre. De er helt forskjellige, men de har en ting tilfelles, og det er at de begge er deprimerte og har havnet i en blindegate på livets vei.
Tadanobu Asano og Kyôko Koizumi er strålende i denne tunge filmen som har lange tagninger og vakker natur. Tadanobu Asano er en av mine favorittskuespillere, det er lett å se hvorfor i Kaza-hana. Fra å være en alkoholisert robot, så ser man små tegn til at det finnes en person med følelser som er innestengt, men som ønsker å komme ut og vise sitt sanne ansikt. Kyôko Koizumi er også fantastisk god der hun gjemmer sin depresjon, men så smeller det for denne dama som har møtt veggen hun også.
En ting jeg irriterte meg over var at vi aldri ble godt nok kjent med Yuriko Tomita, spilt av Tadanobu Asano. Vi ser hvorfor han tar seg en liten ferie, men hva er det han egentlig rømmer fra med sin drikking? Sawaki er lettere å forstå, hun mister sin mann og får stor gjeld etter hans bortgang. Hun velger å bo i Tokyo og etterlater sin datter til sin mor. Hennes liv står på stedet hvil, men så bestemmer hun seg for å besøke datteren sin.
Kaza-hana er en rolig og fin film om to fortapte sjeler som gjør et siste forsøk på å finne tilbake til den person de engang var. Dette er nok en kvalitetsfilm fra Japan med et alvorlig tema som spiller på strenger mange vil kjenne seg igjen i. Det er ikke en film med humor, her er det alvor hele veien, men igjen må jeg bruke ordet kvalitetsfilm.
