Kickboxer (1989)

You must learn to be faster than any punch or kick, that way won’t get hit.

Kickboxer er en helt grei film med store feil. En storebror som ikke skjønner forskjellen mellom kickboxing og muai thai burde ikke være verdensmester i kickboxing. Det er like greit vi blir kvitt ham fort, for maken til ekkel type skal du se lenge etter.

Hevn er motivet i Kickboxer, og da får vi den vanlige fortellingen om lillebror som er ute etter hevn. Han havner hos en sær læremester som skal være brutal, men det er ikke et inntrykk jeg fikk. Skurken i filmen er lite pen og fryktinngytende, men han blir fremstilt som Mike Tyson. Dum og atter dum.

Kampscenene er ikke mye å skryte av. Jean-Claude Van Damme står for kampkoreografien. Det er ikke mye flyt over det. Å se kampscener som er oppstykket er typisk når kampsportfilmer kommer fra Vesten. Sakte film og få bevegelser var akseptabelt når jeg var liten, nå er det bare tragisk.

Tragisk blir også kampen mellom Kurt Sloane og Tong Po. Kan ikke kamphanene møtes til en rettferdig kamp? Her blir manageren til Tong Po forvandlet til Don King, og Kurt Sloane blir tvunget til å tape, hvis ikke han vil se sin storebror i live. Jeg hater slik utvikling. Skurker skal jukse, men en kamp skal stå mellom to kamphaner, ikke en tredjepart som truer med drap.

Det beste med Kickboxer er treningssekvensene. Dessverre varer ikke de lenge nok, noe dansenummeret til Jean-Claude Van Damme gjør. Jeg ventet bare på den berømte ståpikken.

Jeg tror ikke Kickboxer tåler flere gjensyn, jeg lar det bli med minnene nå.