Oppvåkningen.
Filippinsk film er et ukjent territorium for undertegnede, Kinatay er den første filmen jeg har sett fra dette korrupte landet der jeg aldri kunne ha tenkt å satt mine føtter. Kinatay havner nok litt i kategorien torturporno, men ikke helt, for den kan ikke sammenlignes med Hostel, A Serbian Film og Saw-filmene.
En ung gutt som studerer for å bli politi, trenger selvsagt penger når han er gift og har en unge. Han vet ikke hva som venter når han blir med en gruppe politimenn på en liten kveldstur med en hore. Det viser seg at hora skylder masse penger, og da blir det juling, voldtekt og en vanlig død må jeg si. Problemet med filmen er at den forsøker å skape litt sympati rundt horen med enkle grep som f.eks. et fotografi av hennes unge. Men jeg kjenner ikke henne, hun kan ha vanskjøttet ungen sin for alt jeg vet. Hun kan være verdenes verste mor siden hun er narkoman og en hore. Så det blir nesten feil å si at hun blir voldtatt i denne sammenheng, det er hennes yrke.
Det grusomme som filmen spiller på er ikke hora, det er den unge mannen som er uskyldigheten selv, men denne natten vil han se verden med nye øyne. Coco Martin er solid som Peping, grusomhetene preger ham fra første sekund. Fra å se hora bli banket opp, til knullet, til å se henne bli partert opp. Sympatifølelsen får man for unge Peping, ikke hora.
Jeg er sikker på at mange vil hate Kinatay. Her snakker vi lange scener, jeg tror nesten kjøreturen varer i 30 minutter, det er en lang kjøretur uten mye dialog. Det er faktisk svært lite dialog i Kinatay, noe som øker atmosfæren til det mer ubehagelige. Vi ser verden gjennom Pepings øyne, det går sakte unna, og dette er først og fremst et karakterstudie av en ung mann som møter verden. Samme som Idi i smotri, bare at Kinatay er litt mer vennlig, merkelig sagt, men har du sett begge filmene forstår du det utsagnet bedre.
