Vi følger en mann som henretter fanger i Thailand.
The Last Executioner er basert på sanne hendelser om en musiker som ble fangevokter og som til slutt ble ansvarlig for å henrette dødsdømte fanger. Han drepte 55 fanger, han drepte dem med et maskingevær og ikke gitaren sin. Hadde han sunget for personene han skulle henrette, så hadde han selv blitt arrestert for tortur. Fangene burde være glade for kulene de fikk.
The Last Executioner er best den første halvdelen når vi følger protagonisten der han går gradene i fengselet han jobber for. Underveis blir det for mye fokus på karma, religion og skyldfølelse. Han begynner å se personer han har drept, det er aldri et godt tegn.
Heldigvis er ikke filmen særlig lang, spilletiden er på rundt 90 minutter. Filmen blir aldri kjedelig, men redigeringen den siste halvdelen er ikke særlig god etter min mening. Her går man fra nåtiden, til fortiden og til merkelige scener der noen av scenene føles mer ut som drømmer. Humoren er merkelig også, dette er egentlig en tung film, men det er flere scener i filmen som blir for fargerike.
Man lærer protagonisten å kjenne på en grei måte. Han er glad i musikk, han var med i et band og musikken betydde mye for ham. Han treffer en kvinne, gifter seg og får en eller to unger, jeg husker ikke helt. Kona får underveis problemer med at han henretter mennesker, spesielt når han skal henrette en kvinne. Det setter ikke kona pris på, og det viser seg at ikke alle han henretter er skyldige, slik virker det som om filmen skal ha det til.
The Last Executioner er inne på de fleste temaene som er interessante, men som vanlig når det gjelder thailandske filmer blir det for mye fokus på religion, så filmen er nok mest myntet på thailandske seere.
