I don’t feel like I’m part of your life. I feel like I’m on vacation.
Jacob og Anna faller for hverandre. Problemer oppstår når Anna blir for lenge i USA. Hennes oppholdstillatelse går ut, hun vet det godt, men hun bestemmer seg for å bli noen måneder ekstra slik at hun og Jacob kan pleie kjærligheten. Det vil kjæresteparet få svi for når Anna blir nektet å sette sine føtter i USA. Vil langdistanseforholdet sette en stopper for kjærligheten og minnene de skapte sammen?
Like Crazy er en velspilt film som ikke er særlig god den første halvtimen da alt er fryd og gammen. Ung kjærlighet er alltid klissete å se på, det beste er når problemer oppstår og man får testet ut hvor sterk grunnmur man har bygget. Når først Anna blir nektet innreise, først da kan man selv begynne å kjenne på sine egne følelser. Savnet av en person som satt i en fast stol, savnet av en person du kom hjem til. Tenk deg da at personen lever, men i et annet land. Pga. en umoden handling kan kun den ene reise over til England for å pleie kjærligheten. Da våkner Like Crazy opp, man føler faktisk med rollefigurene, man kan kjenne seg igjen når de er frustrerte og fortvilte. De er fanget i et nett som er vanskelig å komme ut av.
Skuespillerne er gode og naturlige i sine rolletolkninger. Anton Yelchin er mannen, han visste jeg ville bli en stor skuespiller etter Charlie Bartlett. Han takler alle roller. Felicity Jones er også god, men jeg ville nok byttet ut rollen hun spilte med Jennifer Lawrence som er en bedre skuespiller.
Slutten er fin, det er også kjæresteparets første krangel som er intens og ubehagelig. Unge mennesker gjør impulsive ting som de angrer på i ettertid. De har sine fine øyeblikk, så treffer man noe nytt og spennende, gamle minner forsvinner, nye blir skapt, men det er noen som alltid vil komme tilbake å prøve igjen.
Like Crazy brenner sakte, men gi den en sjanse, for etter en halvtime blir filmen god og sår.
