Magnolia (1999)

I really do have love to give, I just don’t know where to put it.

Regissør Paul Thomas Anderson er ikke av den mest produktive typen. Det tar tid før han kommer med nye filmer, men man får betalt. Rollelisten er også imponerende. Tom Cruise, Philip Seymour Hoffman, William H. Macey, John C. Reilly og Julianne Moore skremmer ingen. Ok, jeg har aldri likt Julianne Moore, men her leverer hun en fantastisk rolletolkning som en kvinne som sprer sine bein for pengenes skyld, men som får dårlig samvittighet når gamlingen hun er gift med dør sakte men sikkert. Tom Cruise, mannen alle hater like mye som M. Night Shyamalan, leverer kanskje sine beste rolletolkning noensinne. Han viser så mye sårhet og hat, det føles så ekte. Mannen skulle hatt Oscar for beste mannlige birolle det året.

Den første halvdelen av Magnolia er forrykende bra. Man føler virkelig at her er det kaos i livene til rollefigurene vi blir kjent med. Jeg ble faktisk sliten og ør, for filmmusikken tar aldri pause i den første halvdelen. Typisk Paul Thomas Anderson, og det er helt genialt og unikt. Den andre halvdelen er mye roligere. Da kommer løsningen på problemene for de fleste, og det er noen scener som blir i lengste laget. Jeg må si jeg savnet filmmusikken som plutselig forsvant, energien ble litt borte. Men det hadde nok ikke gjort seg da rollefigurene i Magnolia virkelig åpner seg, på godt og vondt.

Magnolia er en flott film som handler om kjærlighet, tilfeldigheter, skjebne og tilgivelse. Selv med en spilletid på nesten 180 minutter blir filmen aldri kjedelig. Det finnes ikke mange filmer som Magnolia, dette er en film alle filmelskere må se. Magnolia er en type film som gjør at jeg fremdels elsker å se film etter så mange år.