En arbeidsløs mann blir forelsket i en kvinne fra Thailand. Hun er ikke en lykkelig kvinne, hun måtte gifte seg med en person som ikke er særlig smart og hans familie behandler henne som søppel. Den arbeidsløse mannen og den thailandske kvinnen reiser til Seoul. De er forelsket, men etter en stund blir mannen forelsket i en annen kvinne som hjelper ham med å få seg en jobb. Han glemmer kvinnen fra Thailand, og nå må hun stå på sine egne bein.
Mai Ratima er en mørk og dyster film som tygger deg opp og spytter deg ut. Dette er en film som ikke har så mye håp, men det var i det minste interessant å se en film som føltes realistisk ut og som ikke er så glattpolert som mange andre sørkoreanske filmer er om dagen.
Skuespillerinnen som spiller kvinnen fra Thailand er virkelig god. Jeg følte med denne karakteren, det er trist å se voksne mennesker som får barn uten å tenke på de økonomiske utsiktene og ansvaret man får når man bringer inn et uskyldig barn inn i denne syke verdenen vi lever i. Det er ingen menneskerett å få barn, men det virker som om mange tror det. Det gjør meg bare trist å se en kvinne som må selge kroppen sin for å overleve. Hun har ikke bedt om å bli født, det er noe som heter å bruke hjernen! Det er forskjell på mennesker og andre dyrearter som lever et enklere liv enn oss mennesker. Penger er alt for oss mennesker, uten penger blir ting så mye vanskeligere, spesielt for barn. Mai Ratima får oss til å tenke, det er selvfølgelig bra!
Mai Ratima er ikke en film for alle. Den suger ut lykken og håpet du har inni deg, og man har bare lyst til å forlate universet som denne filmen skaper. Men hvis du har sett for mange glattpolerte filmer er Mai Ratima en film jeg kan anbefale.
