Møt Mary, hun er en forvirret jente.
Hvis jeg har forstått riktig, så er Mary Is Happy, Mary Is Happy basert på noen tweets som en jente skrev. Hun skrev over 400 tweets, og nå har de altså laget en film basert på disse tweetsene.
Vi følger Mary som går på skolen sammen med sin bestevenn. De får i oppgave å lage skolens årsbok, men noe uventet skjer med hennes bestevenn og Mary er plutselig alene. Hun er forelsket, hun må lage årets skolebok og hun er også trist og forvirret.
Skolen får en ny rektor som er veldig streng, så elevene på skolen er i bånd . Det er vel slik mange i Thailand føler det til tider. Den gamle rektoren brydde seg ikke så mye om ting, men den nye rektoren er en skikkelig drittsekk som er høy på seg selv og samtidig vet han når han kan gripe en en mulighet når han først ser en åpning.
Jeg elsker asiatiske filmer, jeg bryr meg ikke om undertekster. Men jeg fikk hodepine når jeg så Mary Is Happy, Mary Is Happy. Tweetsene dukker opp på skjermen hele tiden, noen ganger ser vi ikke bilder, kun teksten. Dette varer i over 2 timer, og det blir veldig distraherende i lengden. Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg, så dette ødela mye av filmen for meg. Rytmen er overalt, det blir vanskelig å fokusere på historien når skjermen fylles opp av alle disse tweetsene.
Hvis det ikke hadde vært for alle disse tweetsene som stadig dukker opp på skjermen, så hadde dette vært en mye bedre film, det er jeg helt sikker på. Dette er en oppvekstfilm som har noen morsomme scener og den har sjarm, men jeg orker ikke å se filmen igjen. Pokker ta alle tweetsene!
