The story of events leading up to the 1980 Gwangju massacre in South Korea when thousands of students and protesters were killed by armed troops during an anti-government demonstration.
May 18 er basert på sanne hendelser. Det var på den tiden Sør-Korea ble styrt som et diktatur. Det ble slått hardt ned på mennesker som ytret at de ville ha demokrati på den tiden, og det var studenter i Sør-Korea som stod for demonstrasjonene. Hendelsene skjedde i en liten by i Sør-Korea der protestanter og uskyldige ble hardt skadet eller måtte bøte med livet. Til sist fikk menneskene i den lille byen tak i våpen, og de klarte å presse militærstyrkene ut av byen i noen få dager. Menneskene i byen tapte kampen, men de gikk med flagget til topps. Hendelsen kan du lese mer om her.
Man kan lese om fæle hendelser i avisene hver eneste dag, eller se på filmer som er basert på sanne hendelser. Vi lever ikke i en perfekt verden, og det er for mange gale forskrudde mennesker med for stor makt her i verden. May 18 er en film jeg måtte slå av halvveis for å samle tankene og inntrykkene, for det jeg så den første timen gjorde meg så forbanna. Vi har militærstyrker her som går løs på alle. Om de er protestanter eller kommer ut fra en kino spiller ingen rolle. Her slår de folk ihjel med batonger. Hva er det som feiler folk spør jeg meg selv. Hva er det som gjør at de følger alle ordrene de får? Har de ikke ryggrad, eller er de bare onde og dumme av natur. Militære vinner i filmen, men faen jeg koste meg når noen av disse sauene måtte bøte med livet. Jævla svin for å si det mildt.
Det forsøkes i starten av filmen å bygge litt karakterdybde, og starten kunne minne meg litt om Taegukgi aka Brotherhood of War. Men jeg fikk aldri den kontakten med rollefigurene i May 18 som jeg fikk med de sentrale rollefigurene i Taegukgi. Det betyr ikke at filmen ikke gjorde inntrykk, for det gjorde den så absolutt.
May 18 starter forsiktig før helvete bryter løs, og som jeg skrev over måtte jeg sette filmen på pause. Filmen er ikke grafisk, men det er så horribelt hva mennesker kan gjøre mot uskyldige personer. Hvorfor sier de ikke stopp, dette er galt? Underveis blir det en del skuddvekslinger når de såkalte opprørene får tak i skytevåpen. Jeg ble litt overrasket over at May 18 hadde så mange actionscener, men de er bra og realistiske. En ting man lærer i filmen og som man lærer når man trener kampsport. Aldri snu ryggen til din motstander. På slutten av filmen får de fleste opprørene panikk, og de blir skutt ned bakfra. Idiotisk, men det er lett å si når man ikke har opplevd dette på nært hold.
Skuespillerne er av blandet kvalitet. Det er litt humor her med to rollefigurer, og det fungerer greit opp i all elendigheten. Den kvinnelige skuespilleren kan ikke gråte eller vise følelser på en troverdig måte. Det samme kan sies om den mannlige hovedrolleinnehaveren. Han sliter også med troverdigheten i den sterkeste emosjonelle scenen. Her skulle det ha vært to bedre skuespillere. For i disse scenene må man være troverdig, ellers fungerer det ikke. Men på slutten presset tårene på. Jeg fikk så respekt for mennesker som vet de skal dø, men de dør med rak rygg og æren i behold. Det er det som kalles for helter!
Som film er May 18 en god film med sterke scener, og tankene begynner å vandre underveis. Litt skuffet over de to sentrale rollefigurene i filmen, men regissøren klarer å få frem hendelsene som skjedde på en god måte. Selvsagt blir det litt feil med noen komiske rollefigurer i filmen, men det er typisk sørkoreansk film. Det kan alltid diskuteres om May 18 kunne ha vært bedre hvis regissøren kuttet ut de komiske innslagene i filmen, og der vil jeg si ja. Jeg hadde nok satt mer pris på en umorsom film, men da hadde nok pauseknappen på DVD-spilleren blitt brukt mer. Men det viktigste er at budskapet kom frem.
