Did you just refer to yourself in the fourth person?
Me, Myself & Irene var den siste virkelige gode filmen til Farrelly-brødrene. Her byr på de humor som grenser til sort humor, og det er humoren jeg elsker. Jim Carrey er jeg ikke like glad i komediefilmer, men han fungerer i noen få filmer, og Me, Myself & Irene er heldigvis en av dem. Her byr han mye av seg selv, og han blir heller ikke like slitsom som han pleier å være i komediefilmer.
Nå har jeg sikkert sett denne filmen fem ganger, og det er en film som holder seg godt. Det er mange scener man kan le av, spesielt for oss som liker denne type humor. Dette er ikke den skadelige humoren massene liker, dette er humor med klasse. Selv ikke det fæle kvinnemennesket Renée Zellweger klarer å ødelegger filmen. Hun er rolig og sur, og det kler hun. Hun kler ikke smilet hun er født med, kombinert med sitt hovne ansiktet med streker til øyne og et psykotisk smil som minner meg mer om Joker fra Batman-universet. Hun er ikke søt, hun er skremmende når hun forsøker å slå på sjarmen.
Humoren sitter, historien er elendig og filmen byr heller ikke på en skikkelig slutt. Ellers er Me, Myself & Irene en herlig film jeg garantert kommer til å se igjen. Farrelly-brødrene var geniale i en kort periode før de møtte en motbakke de fremdeles sliter med den dag i dag. Jeg håper de kommer tilbake.
